Fra kapittel 1
Himmelens og jordens skapelse
I begynnelsen skapte Gud. Det hebraiske ordet for 1. Mosebok er Bereshit, dvs begynnelse. Det er en svimlende tanke det Jesus sier i Johannes evangelium: «Før Abraham ble til, er jeg.» Jesus er. Han er ingen del av det skapte. Han er født i Faderens skjød, dvs den evige Gud gjort synlig for oss. Til Moses lød det: «Du skal si: Jeg er har sendt deg.» Guds Sønn, i likhet med guddommen for øvrig, har alltid vært, for Gud er fra evighet av. Når skapningen skal prøve å forstå Skaperen, må intellektet melde pass. Det naturlige og stolte menneske føler seg ikke komfortabel med å måtte kapitulere overfor noe det ikke forstår. I stedet konkluderes det med at det vi ikke forstår, finnes ikke. Vi forstår ikke at Gud er fra evighet av, ergo finnes ikke (en slik) Gud.
Det var Gud som skapte. Selv om det kan være tungt å svelge, er mennesket et sluttprodukt av Guds skaperhånd. Det var derfor sluttresultatet var så bra. Himmel og jord forelå som et konkret fysisk skaperverk, et skaperverk som som har fått oss mennesker til å falle i staver av ren beundring, enten det gjelder «himmelen og dens hær», 1.Mos 2:1, eller jorden vi bor på. Ingen har klart å gi en så mesterlig beskrivelse av himmelen i få ord som David i salme 8: 3-4:
Når jeg ser din himmel, dine fingrers gjerning, månen og stjernene, som du har gjort, hva er da et menneske at du kommer ham i hu, og et menneskebarn, at du ser til ham!
Jordens skjønnhet overrasker de fleste av oss, og her har diktere fra forskjellige nasjoner opp gjennom århundrene overgått hverandre i panegyriske skildringer av naturen og verden omkring oss.
Dikteren Nordahl Grieg heller en anelse malurt i begeret og minner oss om at alt er ikke like vakkert sett fra jordsiden i diktet » Til ungdommen»: «Edelt er mennesket, jorden er rik! Finnes her nød og sult, skyldes det svik«.
Sviket skyldes synden som har forkludret og til dels ødelagt både mennesket og de vakre omgivelsene vi er omgitt av. Etter at synden gjorde sitt inntog var heller ikke mennesket så edelt lenger som Gud hadde tenkt det fra begynnelsen av.
Når det gjelder ødeleggelsen av skaperverket får «trøsten» være at Gud har fastsatt en dag da han vil «ødelegge dem som ødelegger jorden,» Åp.11:18 .
Samlebegrepet «himmel og jord» er det få som har gjort seg opp en mening om annet enn at det er et synonym for «allting, rubbel og bit, hele sulamitten.» Da er vi mer opptatt av det som befinner seg «mellom himmel og jord» ,enten det er snakk om uoppklarte fysiske fenomener som ufoer- uidentifiserte flygende objekter- eller like gjerne helbredelser ved bønn. Her er det også tale om fenomener som ingen kan gi noen rasjonell menneskelig forklaring på.
Sammenlikner vi himmelen med jorden, er det som oftest himmelen som kommer best ut i sammenlikningen. I Fadervår ber vi: «La din vilje skje som i himmelen, så også på jorden.» Mange ønsker seg «himmel på jord», at paradiset der oppe blir plantet et eller annet sted på jorden slik Gud fra begynnelsen gav det første menneskeparet tilgang til Edens hage.
Og hvem har vel ikke drømt om å finne et paradis på jord? Slik Thor Heyerdahl sammen med sin hustru Liv ikke bare drømte om å finne paradiset, men trodde de fant det i øya Fatu Hiva i 1937. Slik gikk det ikke: «Heyerdahls første ekspedisjon gikk sammen med kona Liv til øya Fatu Hiva i Marquesasøyene i Polynesia i 1937–1938. Målet med ekspedisjonen var å forlate sivilisasjonen, og leve fullt og helt i pakt med naturen. Før de dro hadde de heller ikke til hensikt å returnere. Idyllen og idealismen ble etter noen måneder overskygget av realitetens troperegn og sykdommer, og etter ett år returnerte de til Norge. » (Wikipedia).
Tiden på Fatu Hiva ble omtalt i boka På jakt etter paradiset (1938). Virkeligheten overskygget helt de romantiske drømmene! Ja, hvem har ikke opplevd det?
Det ligger i menneskenaturen å prøve å skape en himmel på jord, som om jorden fra skaperens hånd ikke var bra nok. Den norske dikteren Rudolf Nilsen(1901-1929)formulerte dette slik i «Revolusjonens røst»: Gi meg de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk, men dristig vil skape en himmel her etter sin egen skikk.
Sosialismen lyktes ikke med det, og mange andre -ismer spilte også fallitt i forsøket på » å skape seg en himmel etter sin egen skikk her på jord. Det får bli etter Guds skikk, etter Guds måte å gjøre tingene på. Da er vi på den sikre siden.
På hebraisk står det guder i flertall, elohim, og ikke gud i entall. Vi tror det var Faderen, Sønnen og Den hellige ånd som i fellesskap skapte både himmel og jord. Ikke rart resultatet ble fantastisk med slike aktører på banen! Vi tror Jesus var verksmesteren, Ordspråkene 8:23-35. I Johannes evangelium leser vi: «Alt er blitt til ved ham (Ordet, dvs Jesus), og uten ved ham er ikke noe blitt til.» I andre oversettelser heter det i stedet for verksmester, kunstner. Himmelen og jorden vitner ikke bare om håndsverksmessig godt utført arbeid, men om en kunstnerisk sans uten sidestykke.
Det er sant det som står gjentatte ganger i 1 Mosebok første kapittel om resultatet av det denne kunstneren, verksmesteren eller byggmesteren (Bibel 11) gjorde:
Det var godt!
En «understatement», kanskje, for det var «svært godt» det Gud gjorde i fra første stund. Det var ikke slik at Han måtte prøve seg fram før det endelig lyktes for ham. Da Gud så tilbake på skaperverket sitt den sjette dagen, heter det: Det var svært godt/overmåte godt, eller slik det het i den eldre norske oversettelsen av 1930: Det var såre godt!
Med det mente Gud at alt det Han hadde gjort fra første dag av bar fullkommenhetens stempel. Annerledes kunne det ikke være. «Meget godt» pluss «meget godt» blir aldri til «Særs godt» i karakterboka, men «Særs godt» pluss «særs godt» blir til «Særs godt». Ja, kan det bli noe annet resultat enn «svært godt» når Han, Gud selv, står bak verket. «Summen av ditt ord er sannhet», heter det i salmene. Er summen sannhet, må delsummene være sanne også. Gud skrøt ikke når han sa alt var svært godt, men konstaterte bare det alle kunne se, at skaperverket ikke kunne ha blitt bedre. Og det som ikke kan bli bedre, det er perfekt, eller perfectissimo! som en entusiastisk søreuropeer ville ha uttrykt det.
Lys kontra mørke
3 Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. 4 Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. 5 Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.
Alt Gud skapte var godt. Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, sa ved årsskiftet 2017/18 at det føltes som om alt det han tok fatt i ble til gråstein. Slik kan noen hver oppleve det til tider, og da særlig i motgangstider.
Alt det Gud tok fatt i ble «til gull.» Også mørket eller natten var en del av det som var godt. De fleste av oss ser fram mot en god natts søvn. Blir det ikke mørkt nok, får noen av oss problemer med å sove. Natten er en velsignelse! Dyreverdenen våkner til liv når nattemørket senker seg ned over landskapet. Dette er de ville dyrene sitt domene, deres habitat:
Psa 104:20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører seg alle dyrene i skogen.
Psa 104:21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
Psa 104:22 Solen går opp, de trekker sig tilbake og legger seg i sine boliger.
I den fysiske verden er på samme måte dagen og lyset menneskets tilmålte virkeområde:
Psa 104:22 Solen går opp, de trekker sig tilbake og legger seg i sine boliger.
Psa 104:23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
I den åndelige verden er det et skarpt skille mellom dag og natt, lys og mørke. Dagen og lyset er blitt et bilde på det gode, natten og mørket et tilsvarende bilde på det onde.
Rom 13 1.14: 11 Dessuten vet dere hvilken tid det nå er: Timen er kommet da dere må våkne opp av søvnen, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til tro. 12 Natten er snart slutt, og dagen er nær. La oss derfor legge bort mørkets gjerninger og kle oss i lysets rustning.13 La oss leve sømmelig som på lyse dagen, ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, strid og misunnelse. 14 Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekker begjær.
La oss legge bort mørkets gjerninger, kle oss i lysets rustning. Natten er snart slutt, dagen er nær. Mørket og mørkets gjerninger er i åndelig forstand blitt til noe truende og farlig. I 1. Mosebok kapittel 1 kunne det ikke bli dag og natt før Gud hadde skilt lyset fra mørket. Dette arbeidet pågår fremdeles.
I Åpenbaringsboken 2 kapittel møter vi «han som går midt mellom de sju lysestaker av gull». Det betyr at Jesus har overtatt den gammeltestamentlige presterollen som bla annet gikk ut på å trimme den sjuarmede gullysestaken i Det hellige og sørge for tilstrekkelig tilførsel av lampeolje. Lampene måtte skinne og avgi maksimalt med lys i helligdommen, enten det var i Tabernaklet eller i Salomos tempel.
Den lysmesteren vi møter i i Åpenbaringsboka er fortsatt opptatt med å skille lys fra mørke, ikke i den fysiske, men i den åndelige verden. Vi sier jo gjerne at et lite lys fortrenger mørket, men fullt så enkelt er det ikke i Guds rike. Her må det bot og anger, omvendelse og en radikal nyorientering til i forhold til synden i alle dens former og avskygninger. Men selv en på mange måter eksemplarisk forsamling som menigheten i Efesus hadde enda mer mørke å skille ut i fra lyset. De ytre tingene var på plass, men det indre livet, det viktigste av alt, kjærligheten til Jesus, var blitt skadelidende og stod til stryk. Det var mye å trekke fram på plussiden, men et stort minus gjorde at regnskapet ikke gikk helt opp.
På plussiden regnet han opp at de 1. ikke kunne tåle de onde, 2. at de hadde avslørt falske apostler, 3. at de hadde tålmodighet (ingenting sies om graden av tålmodighet, bare at de hadde det!) og 4. de hadde lidd mye for Jesu navns skyld og 5. de hadde ikke gått lei eller trøtt av å tjene sin mester. Men enda skinte ikke Efeser-menigheten slik som den skulle- lyset var dimmet. Jesus må finne fram saksa for å trimme vekene på lysestaken.
På minus-siden anførte han følgende:
Jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet.
En manglende første kjærlighet til Frelseren kastet lange skygger inn over menigheten i Efesus. Skulle det bli skikk på sakene måtte menigheten se å komme seg ut av skumringssonen og lyse slik Mesteren selv, Verdens lys, lyste med et sterkt og vedvarende lys. Slik også i våre liv, vi må ut i lyset og vandre der, for det er bare når lyset blir skilt fra mørket at verden ser skillet mellom dag og natt og trekkes mot den Mesteren som selv ønsker å lyse igjennom oss: 6 For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.
Det åndelige mørket er en aggressiv kraft som ønsker å overvinne lyset og ta kontroll over enkeltpersoner og hele menigheter. Det er derfor det er så viktig å holde seg åndelig våken og søke det Gud tilbyr oss av åndelige gaver, bl.a. gaven til å prøve ånder. Fordi mørket ofte kamuflerer seg bak mang en lysets engel, trenger en åpenbaringskunnskap fra Herren for å oppdage mørket og avsløre de kreftene som ligger bak. Husk at Satan selv kan omskape seg til en lysets engel!
Islam er en religion som forsøker å framstille seg som en lysets religion. I Norge er det trist å konstatere at ungdom som er vokst opp med en kristen kulturell bakgrunn om ikke annet, så lett lar seg forføre og underkaster seg den islamske lære i ung alder.
Islamweb.no heter et nettsted som aktivt forsøker å verve konvertitter ved sin formidling av islamsk tro.
Her kan en finne følgende beskrivelse av profeten Muhammeds kallsopplevelse:
Muhammad (fvmh, dvs fred være med ham) var alene på Hira- berget , da ham hørte en stemme kalle på ham og ba ham om å forkynne. Han så noen bokstaver av ild komme til synet, men han kunne ikke lese dem…
Stemmen befalte ham å fremsi tre ganger , og så følte han noe gripe ham om kroppen og halsen, og han trodde han skulle dø .Stemmen sa også : » Oh Muhammad , du er Allahs sendebud, og jeg er Gabriel.» Muhammad (fvmh) så nå engelen Gabriel stå i et sterk lys , som fylte hele himmelen…
Profeten holdt på å bli kvalt. Det er ikke Guds måte å åpenbare seg på. Profeten Daniel ble kraftløs og falt til jorden da Herren åpenbarte seg. Den samme opplevelsen hadde apostelen Johannes på øya Patmos da Herren viste seg for ham i en skinnende skikkelse, men ingen av de to hadde kvelningsfornemmelser eller «kjente noe gripe om halsen og kroppen». «Gabriel og hele himmelen var opplyst», leste vi, men lyset var falskt. Det var bare ikke Guds lys, men mørket som viste seg som lys. Er det mulig da? Like mulig som at Satan kan skape seg om til en lysets engel.
I den samme artikkelen på nettstedet islamweb.no blandes lys og mørke godt sammen:
Muhammad (fvmh) var ikke den første profet. Allah hadde i tidenes løp kalt mange mennesker til å være Hans sendebud. Den siste profet før Muhammad ( fvmh) var den salige Jesus av Nasaret (fvmh).
Jesus og Muhammed er begge profeter som begge omtales med den største respekt- «den salige Jesus», «fvmh»- fred være med ham. Men Jesus fortjener mer enn bare respekt, han fortjener tilbedelse, og å likestille Jesus med Muhammed blir det samme som å prøve å plassere paktens ark i avgudstemplet til guden Dagon. Vi vet hvordan det endte: Neste dag lå Dagon knust foran Paktens ark.
Før meg er ingen gud blitt formet, og etter meg skal ingen komme.
Jeg, jeg er Herren, det finnes ingen annen frelser enn jeg.
Jes 43:10,11
Lys og glede
Hvor er det blitt av gleden i Guds forsamlinger? Vi siterer gjerne «Gleden i Herren er vår styrke», men er den det? Jeg tror det har med et manglende skille mellom lys og mørke å gjøre.
7 Din trone, Gud, står til evig tid,
din kongsstav er rettferdighetens septer.
8.Du har elsket rettferd og hatet urett.
Derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje framfor dine venner.
Salme 47:7-8
Her beskrives Messias som en som elsket rettferd og hatet urett. Han skulle være en som hadde fått mørket ut av livet sitt, dvs i Ham var lys, det hadde aldri vært en eneste skygge av mørke i ham. Med denne totale overgivelse fulgte et liv i glede. Fordi han levde atskilt fra verden, selv om han var i verden, ble han salvet på en spesiell måte med gledens olje.
Det er mange eksempler i Bibelen på tilfeller der lys og mørke flyter sammen i en grå masse. Derfor er Bibelens forfattere alltid opptatt av å foreta en grenseoppgang mellom lys og mørke slik at folk forstår hva det betyr å leve et hellig liv. Et eksempel på slike forfattere er Jakob, leder av forsamlingen i Jerusalem. I hans brev brukes andre bilder enn kontrasten mellom lys og mørke.
Jakob advarer mot «blandingsekteskap», dvs kristne som både velsigner og forbanner, mot vannkilder som inneholder både ferskvann og saltvann, fikentre som bærer oliven og vintrær som bærer fiken. Bortsett fra at slike sammensetninger strider mot naturen, passer de ikke for en gjenfødt kristen, mener Jakob. Her må vi bestemme oss. La brønnen, livskilden vår, inneholde skikkelig drikkevann, og la fikentreet vårt bære fiken og vintreet druer. Så enkelt og på samme tid så vanskelig er det!
8 Men tungen makter ikke noe menneske å temme, skiftende og ond som den er, full av dødbringende gift. 9 Med den lovpriser vi vår Herre og Far, og med den forbanner vi menneskene som er skapt i Guds bilde. 10 Fra samme munn kommer det både lovprisning og forbannelse. Slik må det ikke være, mine søsken! 11 Strømmer det vel friskt og bittert vann fra samme kilde? 12 Mine søsken, kan vel et fikentre bære oliven eller en vinstokk bære fiken? Like lite kan en salt kilde gi friskt vann. Jakob 3:8-12
Utsmelting og renselse
Noen siste eksempler på andre bilder enn lys/mørke som brukes på den samme helliggjørelsesprosessen. Her er det fjerning av slagg og urenheter i metaller det handler om. Meningen er at Gud må jobbe iherdig med sitt folk og ofte føre dem inn i lidelsens ovn for å smelte ut alt urent slik at han kan gjenkjenne sitt eget bilde i oss.
Blyet, slagget og synden må ut og bort, slik at det rene gullet og sølvet kommer til syne.
Jesaja 1:25
Jeg vil løfte hånden mot deg,
rense slagget ditt med lut
og skille ut alt bly.
Salmenes 119:119
Som slagg bortrydder du alle ugudelige på jorden; derfor elsker jeg dine vidnesbyrd.
Jeremias 9:7
Derfor sier Herren, hærskarenes Gud, så: Se, jeg vil smelte dem og prøve dem; for hvorledes skulde jeg gjøre annet, sådan som mitt folks datter er?
Esekiel 22:19
Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Fordi I alle er blitt til slagg, se, derfor vil jeg samle eder sammen i Jerusalem.
Esekiel 22:20
Likesom en samler sølv og kobber og jern og bly og tinn i en ovn og blåser ild på det for å smelte det, således vil jeg samle eder i min vrede og min harme og legge eder i ovnen og smelte eder.
Malakias 3:3
Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv; og de skal bære frem for Herren offergaver i rettferdighet,
Hva ligger i det bibelske begrepet «himmel og jord»?
Himmel og jord er for det første Skaperens eget mesterverk med en fantastisk historie knyttet til seg:
1 Mos 2: 4 Dette er himmelens og jordens historie, da de blev skapt, den tid da Gud Herren gjorde jord og himmel
I bibelsk forstand er «himmel og jord» en betegnelse på det skapte. Da tenker vi på vår egen planet, Tellus, lufthimmelen over oss og firmamentet med sine myriader av stjerner. Guds egen tronhimmel, Guds eget bosted, inngår ikke i «himmel og jord» da denne er av en immateriell størrelse eller dimensjon. Vi ber jo: «Fader Vår, du som er i himmelen. » Gud er i himmelen, men er ikke himmelen selv. En aldri så liten parallell til den troende som er i verden, men ikke av verden.
Guds bolig vil en gang være blant oss på jord. Det vil skje når det nye Jerusalem kommer ned fra himmelen som en brud pyntet for sin brudgom. Da vil «Guds bolig» være blant menneskene for evig og alltid.
Åp 21:3: Og jeg hørte en høy røst fra tronen si: Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud
Den som har skapt noe, er også den rettmessige eier av det han har skapt og gjort. Vi bruker ofte ordet oppfinner i stedet for skaper, og oppfinneren må søke om å bli godkjent som rette opphavsmann til produktet – han må få patent på det.
Gud trenger ingen godkjennelse av sitt hovedprodukt, himmel og jord. Han er den suverene eier av både himmel og jord, den som har absolutt alle rettigheter til det. Om noen kan kreve patent på det, så er det Gud selv!
1 Mos 14:19 Og han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av den høyeste Gud, som eier himmel og jord!
Abraham holdt fast på Guds eierskap i møte med kongen over Sodoma og Gomorra. Det gikk nok kaldt nedover ryggen på Sodomas konge da Abraham med stor frimodighet og autoritet tok fullstendig kontroll over sitasjonen samtidig som han avslørte kongens onde hensikter ved at han tilbød Abraham hele byttet:
1 Mos 14:22: Da sa Abram til kongen i Sodoma: Jeg løfter min hånd til Herren, den høyeste Gud, som eier himmel og jord. v.23 Ikke så mye som en tråd eller en skorem vil jeg ta av alt som er ditt, for at du ikke skal si: Jeg har gjort Abram rik.
Den samme frimodigheten bør vi ha i møte med denne verdens onde fyrste. Jesus er forbildet vårt:
Matt 4:10: Bort fra meg, Satan For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.
Vår rikdom får vi ved å tjene den levende Gud, himmelens og jordens skaper, og vi skylder denne verdens gud absolutt ingenting. Gjennom Jesu forsoning er vi blitt hans eiendom, Guds eiendomsfolk.
Mal 3:17: Og på den dag som jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud, skal de være min eiendom, og jeg vil spare dem, likesom en mann sparer sin sønn som tjener ham. 1Pet 2:9: Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.
.
Den som har eierskap til noe, har samtidig full forvaltningsrett, makt og myndighet over det han eier. Denne makten har Guds sønn, Jesus: Matt 28:18: Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord
At det skapte utenom mennesket selv kan love og prise Skaperen, er en underlig tanke, men det er nettopp det salme 69:35 sier. Det er ikke bare «alt som i meg er»( salme 103) som skal prise Herren, men også «alt som rundt omkring meg er». Den materielle verden blir personifisert:
Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører seg i det.
Det er i denne siste personifiserte betydning at både himmel og jord vil skjelve når Skaperen hever røsten og brøler som løven av Juda:
Joel 3:21: Og Herren skal brøle [som en løve] fra Sion og la sin røst høre fra Jerusalem, og himmel og jord skal skjelve; men Herren er en tilflukt for sitt folk og et vern for Israels barn.
Alt det skapte er underlagt forgjengelighet. Det er også tilfelle med «himmel og jord». Pga syndens herjinger går både himmel og jord sin undergang i møte i et inferno av et alt ødeleggende ildhav:
2 Pet 3:10: Men Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med veldig brak, og himmellegemene skal komme i brann og gå i oppløsning, og jorden og alt som er bygd på den, skal brenne opp.
Da vil Jesu egne ord gå i oppfyllelse. Alt hva han har sagt om himmel og jord, om dens skapelse, men også om dens avslutning, vil vise seg å være sant: Mark 13:31:
Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå.
Så gjelder det å være forstandig nok til å forstå de personlige konsekvenser disse nært forestående begivenhetene vil få for den enkelte av oss. Ved at vi innvier oss på nytt for Herren og lever et hellig liv, vil vi være med på å «framskynde» Jesu komme:
2 Pet 3:11-12: Da nu alt dette går i oppløsning, hvor viktig er det da at dere ferdes i hellighet og gudsfrykt mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene oppløses i ild og himmellegemene smelte i brann.
Kains skjebne
Kains liv tok en dramatisk vending etter at Gud vendte tommelen ned for hans offer:
Herren så med velvilje på Abel og offeret hans, men på Kain og hans offer så han ikke med velvilje, 1 Mos 4:4-5. Kain kjente seg forsmådd, ikke av mennesker, men av Gud. Bitterheten fikk makten over tanker og sinn, han ble «brennende harm» og klarte ikke å se hverken Gud eller mennesker inn i øynene. Det var syndefallet som slo til for fullt i Kains sinn.
Det synlige beviset for det var hans ukontrollerbare temperament. Kain var ikke bare en hissigpropp, men det svartnet helt for ham når det indre kokepunktet var nådd. Da var følelsen av å ha blitt avvist av Gud, utslagsgivende. I stedet for at Kains sinne ble rettet mot rette person, Gud selv, så rettet han «baker for smed» og lot Abel unngjelde. En bror dreper sin egen bror. En Guds sønn, skapt i Guds bilde, dreper en annen Guds sønn, skapt i det samme bildet. Mer tragisk kunne det ikke bli i menneskehetens morgenrøde. Ute på marken flammet Kains voldsomme temperament opp igjen, og han drepte sin bror og skjulte liket. Annerledes går det ikke an å tolke Guds spørsmål: Hvor er Abel, din bror?
Hvis Abels døde kropp lå der ute på marken til alment skue, ville Gud heller ha konfrontert Kain med spørsmålet om hvorfor han hadde drept sin bror. Nå gjaldt det i stedet å få Kain til å erkjenne at han stod bak tidenes første brodermord: Hvor er Abel, din bror? Når Kain blånektet og svarte Gud frekt rett opp ansiktet at han ikke visste hvor han var, og at det ikke var hans jobb å passe på broren sin, måtte Gud bare innse at Kain var en ubotferdig synder og en hård negl som ikke kom til å erkjenne noen ting som helst før alle bevis var lagt på bordet.
Nå trengte ikke Gud å legge fram noe annet bevismateriale enn at han bare talte sannheten ut slik den var. Kain fikk erkjenne at Guds ord er levende og kraftig, og at det trenger igjennom, også gjennom Kains harde og ubotferdige sinn: Hva har du gjort? Det er du som står bak, Kain. Du er mannen! Abel har ikke bare forsvunnet slik du antyder. Du har drept ham og begravd liket. Det vet jeg fordi din brors blod roper til meg fra jorden.
Den samme Gud som skal rette sin anklagende finger mot mennesket på den siste dommens dag, brakte straks Kain til syndserkjennelse: Min skyld er for tung å bære, v. 13. Han var blitt overbevist om sin egen syndeskyld. Hvor dypt erkjennelsen stakk, er en annen sak. Det kan se ut som om Kain var mer opptatt av konsekvensene av sin egen ugjerning, enn av det faktum at han hadde drept sin egen bror:v. 14 Se, i dag driver du meg bort fra landet. Jeg må skjule meg for deg. Fredløs og flyktning blir jeg på jorden, og den som finner meg, kan drepe meg.»
Det er dessverre slik med de fleste av oss. Vi sørger ikke så dypt over vår egen synd som vi burde. Det vi føler mest på er den tapte freden og gleden i hjertet. Det er dette vi er mest redd for å miste. Gi meg igjen min frelses fryd, bad David. Han hadde omsider forstått at synd og frelsesfryd er to innbyrdes uforenlige størrelser. Nå ville han ha skatten, Den Hellige Ånd, tilbake i sitt liv. Og David fikk den tilbake, selv om det var han som hadde regissert drapet på Urias ved å sende ham direkte ut «i ildlinja.»
Min skyld er for tung å bære, 1 Mos 4:13. Det Kain sier her, er utgangspunktet for det nye livet i Gud. Når vi ikke lenger klarer i likhet med David å bære syndebyrden selv fordi den er for tung, og søker tilflukt ved korset, da ramler syndebyrden av, dvs Han, Kristus, tar den bort. Den erfaringen gjorde kong David i salme 32:3-5:
Da jeg tidde, ble mine ben borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg, min livssaft svant som i sommerens tørke. Sela. Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld, jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren. Og du tok bort min syndeskyld. Sela.
Esra, den skriftlærde, klaget sin nød på vegne av det Israel som var på vei tilbake fra fangenskapet i Babel:
For våre misgjerninger er vokset oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når til himmelen, Esra 9:6.
Når noe vokser deg over hodet, da er du ille ute, da har du mistet kontrollen. Det gjelder ikke minst når syndeskylden vokser like inn i himmelen. En kraftig overdrivelse av Esra? Jeg tror ikke det. Hva var det Herren sa om Sodomas og Gomorras synd? Jo, klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær, 1 Mos 18:20.
Hvor høyt nådde klageropet? Helt opp til himmelen, der Gud er:
Jeg vil stige ned og se om de i alt har båret sig slik at som det lyder det rop som er nådd opp til meg, og hvis ikke, så vil jeg vite det, 1. Mos 18:21.
Så høyt nådde Sodoma og Gomorras skyld. Den var av en «himmelropende» karakter. Ingen trenger å la syndeskylden vokse seg så stor og høy. Vi gjør heller som salmisten pleide å gjøre, vi går til Ham med den, for Han vet alltids råd:
Når mine misgjerninger er blitt meg for tunge, da utsletter du mine overtredelser, salme 65:4.
Det kan se ut som om Adam og Eva med sin unge familie slo seg ned i nærheten av Eden etter at de var drevet ut av selve hagen. Nå hadde Kain også skitnet til dette området med drapet på sin bror og han ble derfor forvist videre ut i det som var en totalt ukjent verden for ham. Som drapsmann måtte han regne med å være fritt vilt. Det lå nedfelt i menneskenaturen at en morder bør lide den samme skjebne som han selv har påført andre. Selv om vi befinner oss før lovens tid, i en tid da synden ikke ble tilregnet menneskene i følge Rom 5:13, kunne han ikke regne med å finne mye medynk eller forståelse. v.11 Forbannet er du! Nå skal du være bannlyst fra den jorden som åpnet munnen og tok imot din brors blod fra din hånd.
Dette skjedde før Jabal ble født, han som var stamfar til «dem som bor i telt og holder buskap», 1 Mos 4:20. Folk var etter Bibelens framstilling bofaste på denne tiden ( det norrøne ordet bonde kommer av buande) og Kains nye nomadetilværelse ville nok bli møtt med atskillig undring og mistro selv blant dem som ikke ennå hadde hørt ryktet om det som hadde skjedd.
De bibelske hendelsene vi nå refererer til må ha strukket seg over et langt tidsrom i en tid da menneskene levde mye lenger enn idag. Et nøkkelord her er 1.Mos 5:3: Etter at Adam hadde fått Set, levde han enda 800 år og fikk sønner og døtre.
Kommentar hentet fra Halleys Bibelordbok, s. 61: Adam hadde unevnte sønner og døtre( 5,4).Tradisjonen sier 33 sønner og 27 døtre.
Hvem kunne Kain frykte for?(4,14) I de 130 år som var gått siden Adams skapelse til mordet på Abel( 5,3), hadde det oppstått mange generasjoner med en befolkning på muligens mange tusen.
At det alt fantes mange mennesker på jorden da Kain drepte Abel, framgår klart av Kains egen bekymring da Gud dømte ham til å være fredløs og flyktning på jorden: 14 Se, i dag driver du meg bort fra landet. Jeg må skjule meg for deg. Fredløs og flyktning blir jeg på jorden, og den som finner meg, kan drepe meg.
I Norsk Bibels oversettelse av 1988 kommer Kains bekymring enda tydeligere fram: Jeg blir en flyktning og en vandrer på jorden, og det vil gå slik at hvem som helst som finner meg, kommer til å slå meg i hjel. Her er all tvil om utfallet ryddet til side: Det er ikke bare en teoretisk mulighet for at Kain kan bli drept, men hvem som helst som finner meg, kommer til å slå meg ihjel. Kain var med andre ord livredd for hva som ventet ham. Hadde han visst dette på forhånd, hadde han kanskje gjort hva han kunne for å unngå sin dystre skjebne.
Det er jo nettopp derfor vi har fått Bibelen. Ved å lese i den kan vi ta lærdom av tidligere slekters tabber, feiltrinn og villfarelser og unngå dem. Det er skrevet til formaning for oss som de siste tider er kommet til, skriver apostelen i 1 Kor 10:13. Dessverre er det vel ofte slik som en har sagt at det eneste vi lærer av historien er at vi ingenting har lært. Akkurat det er det opp til oss som har Guds ufeilbarlige ord, Bibelen, å gjøre noe med.
Gud som er nådig og god så Kains frykt og gjorde det han kunne for å mildne fallets konsekvenser i Kains tilfelle. Han fikk et spesielt merke, muligens plassert synlig i pannen, til beskyttelse. Flere har foreslått at et korsmerke ble plassert i Kains panne, men dette er og blir spekulasjoner til hin dag da alle jordiske mysterier vil bli oppklart!
Dessuten sendte han ut en kraftig advarsel til dem som alt hadde bosatt seg i Edens omland: Hvis noen dreper Kain, skal det hevnes sju ganger. Det som skjer her er et lite forvarsel på hva som skjedde på dronning Esters tid. Den onde Haman fikk kong Ahasverus til å utstede en ordre som innebar det jødiske folks utryddelse. Ordren kunne ikke tilbakekalles, men en ny ordre ble sendt ut med kongens fyrige hester til Persiarikets 120 departementer som gav jødene tillatelse til å gå til motangrep mot sine fiender.
Med ett var situasjonen snudd på hodet for Kain,etter at Gud hadde grepet inn: I stedet for at folk uten videre kunne ta livet av nomaden,omstreiferen og den farlige drapsmannen Kain, fikk de nå høre at den samme morderen var under Guds spesielle beskyttelse. Og hvem ville vel fra nå av ta livet av en mann som Gud, han som alltid står bak sitt ord, har sverget å hevne 7 ganger? Jeg vet det jo ikke sikkert, men jeg regner med at Kain fikk flakke fritt omkring i områdene rundt den grønne halvmåne,dvs den fruktbare Mesopotamia-sletten, inntil han døde en naturlig død. Livet var nok ikke enkelt for ham, for uroen i sinnet og sorgen over hans udåd forfulgte ham nok resten av livet, men samtidig visste han at Gud også hadde miskunnet seg over ham. Bare den tanken måtte ha vært til en viss trøst for ham.
Kjenner vi oss litt igjen i Kain? Det bør vi, for selv om vi ikke har tatt et annet menneskes liv, så har vi også begått himmelropende synder og gjort oss fortjent til døden. Følelsen av et totalt mislykket liv har nok veldig mange av oss også opplevd, men samtidig har vi i likhet med Kain fått oppleve Gud som en streng, men samtidig rettferdig dommer, som etter domsavsigelsen i sin store nåde igjen har tatt seg av oss og vist oss glimt av sin store barmhjertighet, den som tilsynelatende ikke har noen ende. Som Kain har vi kommet inn under Guds beskyttelse, Kain under sitt eget merke, vi under Jesu Kristi blods beskyttelse.
Historien om Kain ender med en noe merkelig epilog: v16 Så dro Kain bort fra Herren og slo seg ned i landet Nod, øst for Eden. Han dro bort fra Herren. Herren var fremdeles i området rundt Eden, der mennesket først bodde og siden ble forvist bort i fra. Nå ble Kain også forvist fra Edens nære omland og bosatte seg i Nod, bort fra Herren. Betydningen av ordet «Nod» skal være eksil eller omvandring.
Her slutter all sammenlikning mellom det nytestamentlige troens folk og den gammeltestamentlige flyktningen Kain.Bibelen sier med klare ord at dersom vi holder oss nær til Herren, så vil Han holde seg nær til oss.
«Øst for Eden», på engelsk «East of Eden» er også tittelen på John Steinbecks berømte bok. Steinbeck henter temaet sitt fra en enda mer berømt bok, nemlig Bibelen, og dennes beretning om Kain og Abel. Forfatteren foretar et dypdykk i menneskelig ondskap, intrigemakeri og moralske fordervelse. Handlingen skjedde naturlig nok ikke i det paradisiske Eden, men «Øst for Eden», bort fra Herrens åsyn. Vi unner ikke vår verste fiende, om vi da har noen, å leve sitt liv Øst for Eden, bort fra Herrens åsyn!
I boka «Veirydder med gnagsår» refererer forfatteren, Alv Magnus, til et vanskelig år i Hans Nielsen Hauges unge liv: «Han ble involvert i en forelskelse, der jenta nærmest fridde til ham. «Jeg sa ja med hjertet», sier han, «men min forstand og samvittighet og det kall jeg hadde, var imot, så jeg fryktet og ville ikke bestemme meg.» Han hadde innledet et forhold som Gud ikke sanksjonerte. Hjertet var delt. Han stod midt i en drakamp. På den ene side kallet, og på den andre side et forhold som appellerte til følelsene. Han som hadde vært en upopulær einstøing i ungdomstiden, uten virkelige venner, følte seg nå beæret. Alt dette skygget for lyset, som han selv sier, for disse vennene hadde nok «kjent Guds kall tidligere og var flinke til å snakke om nåden, men hadde gitt de hemmelige synder samtykke og sluttet å stride.»
