Det blåser en del nye lærdomsvær innover norsk kristenhet for tiden. Et av de underligste går under navnet preterismen.

Denne læren snur opp ned på det meste av det vi tidligere har hørt forkynt om endetiden.

Sverre Kornmo, Emanuel Minos, Erling Strøm, Rein Seehus, Alf Kasborg eller hva de nå het alle disse som for bare noen tiår tilbake høstet almen anerkjennelse for sin innsikt i profetordet – de tok grundig feil alle sammen.

De kan ikke ha skjønt noen verdens ting, for i følge de nye forståsegpåerne har vi her å gjøre med villfarne «dispensasjonalister» eller «futurister». Og tar ikke folk skrekken av slike skumle tilnavn, har tilhengerne av preterismen enda ett på lager – «darbyister».

Hva mener jeg med at preterismen er et «teologisk bakvendtland»? Jo, at alt, eller i alle fall det meste, går an, bare en forstår seg på å «åndeliggjøre» Bibelens mange profetiske avsnitt.

La oss se nærmere på noen av de uttalelsene preterismens forkjempere i Norge kommer med:

– De siste dager har vært og er over for nesten 2000 år siden. Vi lever nå i Kristi evige rike som ikke har noen ende.
Påstanden over gir null mening. Vi står på randen til en 3. verdenskrig med IS som halshugger kristne og står for uhyrlige overgrep der de kommer til makten, et Putin-Russland som rasler med sablene og fjernstyrer krig i Ukraina, et Nord-Korea som styres av en diktator som ifølge en avhopper er troende til å trykke på atomknappen dersom han føler seg nok truet, og så skulle vi alt leve i Kristi evige rike?

Ikke nok med at vi lever i Kristi evige rike, men «Vi lever nå i det fullkomne evige Kristi rike som Jesus kom for å etablere», heter det i samme skrivet. Forstå det den som kan – jeg gjør det ikke.

Artikkelforfatteren gjør også et stort nummer av at det med uttrykket «de siste dager» menes begivenheter som finner sted fram til Jerusalems og templets ødeleggelse i år 70 e.Kr. Vi som lever i 2017 lever ikke i de siste dager, for de tok slutt i år 70 e.Kr, skal vi tro denne nyere teologiske ekspertisen. Så legges det ned mye arbeid i å henvise til vers i GT som alle skal bevise at «de siste dager» bare gjelder den gamle pakts Israel, og ikke hedningene eller menigheten, uten at alle disse skrifthenvisningene gjør en stort klokere enn før.

Her er noen eksempler på hvordan skriftsteder blir forsøkt presset inn i en alt for trang og snever «åndeliggjort» fortolkningsramme:

Jesaja 2,2: «Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det.»

Dette verset er et glimrende eksempel på at profetordet både har en konkret og en åndelig side som begge to vil gå i oppfyllelse når den tid kommer. Den konkrete siden er at Jerusalem er den kommende verdenshovedstaden. Den åndelige er at byen vil bli tillagt stor autoritet og myndighet som regjeringssete for kongenes Konge og herrenes Herre – det vil være «høyt hevet over alle høyder», ikke i geografisk forstand, men i åndelig forstand. Men tanken om et framtidig gudsrike på vår nåværende jord er så uspiselig for representantene for preterismen at de i stedet for å bøye seg for den naturlige tolkningen av skriftstedet, straks åndeliggjør det til kun å gjelde «det Jerusalem som er der oppe», eller det som i Hebr 12,22 kalles «det himmelske Jerusalem».

Den samme angsten for en konkret, jordisk oppfyllelse av Guds ord finner vi i forbindelse med uttrykket «Josafats dal», stedet der alle jordens folkeslag i følge Joel 3 skal samles til endelig dom. I og med at Endetiden alt er over i ca. år 70 e.Kr., passer ikke dette med dommen i Josafats dal inn i preteristenes fortolkningsmodell. Det peker alt for tydelig fram mot en framtidig begivenhet, en hendelse som ennå ikke har funnet sted.

Hvordan løser man så dette problemet? Ved ganske enkelt å hoppe bukk over det, overse det. Eller som en representant for preterismen uttrykker det: «Heng deg ikke for mye opp i Josafats dal. Du må ha for øye at profetene så tingene i drømmer og som i gåter, 4 Mos 12,6-8. Det var menighetens tid Joel så.»

Du skal være ganske dyktig i bibelfortolkningens mange kunster for å kunne se menighetens tid i dette verset hos Joel 3,6: «For se, i de dager og på den tid jeg gjør ende på Judas og Jerusalems fangenskap, da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned til Josafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkenene og delte min arv.»

Jeg skriver ikke dette for å henge ut en forkynner som jeg tidligere har hatt stor respekt for, men for å bevisstgjøre Guds folk på det som gjennom alle tider har vært et av menighetens viktigste oppdrag, «å stride for den tro som en gang ble overgitt de hellige», Judas v. 3.

Av Frøys Hindar