Kjennskap eller bare kunnskap?

1 Kor 15: 34: Våkn opp for alvor og synd ikke! For noen har ikke kjennskap til Gud.

Av Frøys Hindar

Det er Paulus som skriver dette til menigheten i Korint. Noen har ikke kjennskap til Gud, skriver han. Og det til en menighet med så friske åndelige fraspark at Paulus måtte prøve å stagge dem litt. Han talte mer i tunger enn alle andre, men i en menighetssamling ville apostelen heller tale fem ord med sin forstand, så andre kunne lære noe av det, enn ti tusen ord med tunger. Det viktigste var allikevel at det var liv og begeistring over virksomheten i Korint. Men også her var det noen som ikke hadde kjennskap til Gud. Et tankekors, kanskje?

Legg merke til formuleringen: For noen av dere har ikke Kjennskap til Gud.

Noe mangler hos noen av de troende i Korint- kjennskap til Gud. Kunnskap om Gud, det kan du altså ha, men det betyr ikke nødvendigvis at du har kjennskap til Gud. De gikk på møter uten å ha møtt Gud!

For å illustrere dette med et bilde, så kan jeg trygt si at jeg har en del kunnskap om det norske kongeparet, Sonja og Harald, men jeg ville snakke usant om jeg påstod at jeg kjente dem. Jeg har aldri snakket med dem, men riktig nok sett dem på avstand, siste gang ved åpningen av Spangereid-kanalen, og det begynner vel å bli noen år siden. Jeg kunne vel blitt kjent med Harald dersom jeg var blitt innvilget audiens hos ham ved slottet, men det har jeg liten tro på vil kunne skje. Så jeg vet en del om kongen vår, men kjenner ham, det gjør jeg ikke.

Det er av avgjørende betydning å ha kunnskap om Gud. Blir den borte, forsvinner sannheten og kjærligheten fra samfunnet vårt i det samme dragsuget, slik det heter i Hoseas 4:1:Hør Herrens ord, I Israels barn! For Herren har sak med dem som bor i landet, fordi det ingen sannhet og ingen kjærlighet og ingen gudskunnskap finnes i landet.

Og i v. 6 samme kapittel heter det at mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap.

I Norge er kristendomsundervisningen, den levende formidlingen av Jesus, blitt så godt som utradert fra skolene våre. I stedet får ungdommen proppet hodet fullt av kunnskap om fremmede religioner, som om det var så viktig. Kunnskapen om Gud, den tidligere generasjoner fikk inn med teskje gjennom Luthers lille katekisme og etter datidens forhold en ganske en grundig konfirmasjonsundervisning, den utgjorde et fundament for tidligere tiders vekkelser over landet vårt. Det tragiske er at denne grunnvollen mangler i dag. Resultatet blir en generasjon åndelige analfabeter, slektsledd som skriker etter kunnskap om Gud, men som ikke lenger får tilgang til den.

Hvis da ikke kristenheten våkner og blir seg sitt forkynnerkall bevisst!

Men Gudskunnskapen, hvor viktig den enn er, i seg selv så frelser den ingen. Hvis ikke kunnskapen fører til kjennskap til Gud, er vi like langt. Jesus sier: Dette er det evige liv, at dere kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.

Kjenner du Gud? Har du et personlig forhold til ham, eller har du bare hørt om ham? Dronningen av Saba hadde bare hørt ryktene om kong Salomo, men da hun hadde fått se kongen på nært hold, i hans tronsal, og lyttet til hans visdom, sa hun: Jeg trodde ikke det de fortalte, før jeg kom og fikk se det med egne øine; men nu ser jeg at de ikke har fortalt mig halvdelen; du overgår i visdom og lykke det rykte jeg har hørt.

Når kunnskapen blir byttet bort med kjennskap, da får du en aha-opplevelse: -Nå ser jeg, nå forstår jeg det jeg ikke før forstod!

Enda en ting: Har du et personlig forhold til Gud, har du det også til Jesus. Du kan ikke skubbe Jesus bort og si at det får holde lenge med at jeg kjenner Gud. Kjenner du ikke Jesus, har du heller ikke noe forhold til Gud. Vi leste nettopp: Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus. Det står et OG der. Du kan altså ikke kjenne den ene uten samtidig å bli kjent med den andre.

Jeg terper litt på dette fordi det er en god del religiøsitet ute og går. Mange sier de tror på Gud,men når det kommer til dette med Jesus, da blir en noe mer usikker. Det er i beste fall en sovende menighet, en menighet som bare er kristen i navnet, som ikke klarer å fordøye dette med Jesus, selv om han er vår eneste Frelser og den som forsonte oss med Gud gjennom sin død på korset.

Vi leste i innledningen til stykket:
Våkn opp for alvor og synd ikke! For noen har ikke kjennskap til Gud.

Det var altså en alvorlig synd å utgi seg for å være en del av Guds menighet når situasjonen var den at man ikke kjente Gud. Det var det samme som å sove. Nå var tiden komme til å våkne opp!

Noen har ikke kjennskap til Gud. Den samme Paulus skriver i 2 kor 13:5: Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv (i parentes bemerket: hvor ofte hører vi den slags forkynnelse, ransak dere, prøv dere selv. Det meste går på: Bare du tror, er alt i orden, uten at en utdyper at det bare er en levende, livsforvandlende tro som fører til himmelen)

Altså: Ransak dere selv, prøv dere selv om dere er i troen. Eller kjenner dere ikke selv at Kristus Jesus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven. Hvilken prøve? Den du selv utsetter deg for når du undersøker om Kristus Jesus er i deg.

Blir ikke det veldig subjektivt? Ikke nødvendigvis når du ser det på bakgrunn av det Paulus her skriver, men er du fremdeles i tvil, så får du gå til sjelehyrden Jesus selv og be som David gjorde: Ransak mig, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv mig og kjenn mine mangfoldige tanker,

og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei!

Mer enn noe annet må du få klarhet i hvilken kurs du er inne på i forhold til evigheten, om du er på fortapelsens vei eller på evighetens vei.

Er du inne på den første veien, da er du på kollisjonskurs med Gud. Hvis det er tilfelle, ville jeg gjøre noe med det, og det snart.

Troen vår må flytte ned fra hodet til hjertet. Vi må kjenne Gud på den måten at vi vet at Jesus bor i hjertet vårt. Da først har vi del i det evige liv. « Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte Jesus Kristus.»

La meg få avslutte med et godt og trøstefullt ord fra 2 Peters brev:

Nåde og fred bli dere mangfoldig til del i det dere kjenner Gud og vår Herre Jesus Kristus!