Om pinsevennenes trosbekjennelse og litt til

Av Frøys Hindar

Rolv V. Torp kommenterer i Dagen for 28. mai mitt innlegg fra 27. mars i år om ”Pinsevennenes nye struktur og trosbekjennelse”.  Han synes det er betimelig med advarselen mot sentralisering, men sier seg uenig i min skepsis til skrevne trosbekjennelser.

La meg først slå fast at jeg ikke har noe imot generelle trosbekjennelser som den nikenske og athanasianske trosbekjennelsen som sikkert begge var nødvendige grenseoppganger mot datidens lærevillfarelser. Det samme gjelder Lausanne-pakten fra 1974 som understreker veldig klart Bibelens læremessige autoritet:
Vi fastholder både Det gamle- og Det nye testamentets guddommelig inspirasjon, sannhet og autoritet. I sin helhet er disse skrifter det eneste skrevne Guds ord, uten feil i alt det slår fast og den eneste ufeilbarlige norm for lære og liv…

Det jeg derimot er mer skeptisk til, er at ethvert kirkesamfunn med respekt for seg selv må snekre sammen en eller annen slags trosbekjennelse for å signalisere sin egenart eller markere sitt ”revir” i det kirkelige landskapet. For en vekkelsesbevegelse kan det ofte bety snarveien til en institusjonalisering av bevegelsen og dannelsen av et nytt kirkesamfunn etter tradisjonelt mønster.

Jeg tror Lewi Pethrus fryktet for at pinsebevegelsen skulle stivne til i tradisjonelle kirkesamfunns- former hvor det meste er på stell med ferdigstøpte ritualer og trosbekjennelser. Dette var noe pinsevekkelsen ikke trengte, for alt var å finne i Ham som hadde hele guddommens fylde i seg, Kristus. Det holdt lenge å bekjenne Ham for menneskene.

Det er noe av bakgrunnen for følgende kraftsats: ”Det er ikke konsiler eller konferanser som skal bestemme hva vi skal tro. Mennesker skal ikke sette sammen trosbekjennelser. Slikt har ført til mye ondt i verden gjennom å splitte Guds folk”. Det var i samme forbindelse han fastslo at ”Jesus er vår trosbekjennelse.”

Dessuten: En trosbekjennelse har sine klare begrensninger. Wikipedia definerer begrepet på denne måten: ”En tekst som uttrykker de grunnleggende og viktigste sidene ved en religion/religiøs tro.”
En trosbekjennelse kan derfor aldri bli noe annet enn et minste felles multiplum for hva man tror på. Det finnes flere tilløp til trosbekjennelser eller ”bekjennelsesformler” i Det nye testamente, for eksempel 1 Tim 3:16 og 1. Kor 8:6, men det er vel en grunn til at vi ikke finner klare og detaljert utarbeidede eksempler på trosbekjennelser i NT.

En av årsakene kan være at trosbekjennelser har en tendens til å bli surrogater og erstatninger for selve læren. Kunne man sin katekisme på rams i 1800-tallets Norge, var man så å si innenfor perleporten allerede. Innen den katolske kirke gnis det fremdeles på rosenkransen mens det siteres fra den apostoliske trosbekjennelse ved krusifikset, Fader Vår ved de store perlene og Hill deg Maria, ved de små.
En rolig gjennomlesning av NTs læremessige hovedbrev, Romerbrevet, er kanskje å foretrekke framfor oppramsing av trosbekjennelser og i dette tilfelle bønner som mangler et bibelsk fundament?

Da kan man jo like gjerne hevde at Bibelen er vår trosbekjennelse. Og tror man at Guds Ord er identisk med Jesus selv, Han som kalles Ordet, blir det helt naturlig å hevde at ” Jesus er vår trosbekjennelse.”

Dette var faktisk et vanlig syn i frikirkelige kretser tidligere. Når vekkelsen begynte å dabbe av, rykket gjerne velmenende kirkesamfunnsbyråkrater inn og finpusset på sine bekjennelsesformularer, men det var noe vekkelsesbevegelsens pionerer helt manglet sansen for.
I Diesens og Hagelias bok ” Veien Videre”, s. 98, står det følgende om hvordan Det norske misjonsforbund stilte seg til trosbekjennelser i tidligere tider:
” I utgangspunkt er DNM ytterst skeptisk til trosbekjennelser. Alle trosbekjennelser betraktes som rene menneskeord som ingen autoritet har. Guds ufeilbare ord er eneste autoritet. Ja, Bibelen er eneste trosbekjennelse, hevdes det.”
Videre refereres det fra en vekkelse i Aremark i 1890-årene innen Misjonsforbundet. Her ble de troende anklaget for bekjennelsesløshet. En leder i bygda svarte slik: ” Vi har valgt oss noen bekjennelsesskrifter som vi mener er fullt på høyde med de offisielle, nemlig Det gamle og nye testamentes kanoniske skrifter.”

På bakgrunn av dette tror jeg vel egentlig ikke at Rolv V. Torp og jeg er så uenige når det kommer til stykket. Håper svaret mitt har virket klargjørende!