Om Overstrukturering av Pinsebevegelsen

Pinsebevegelsens nye struktur og trosbekjennelse

Av Frøys Hindar
(Innlegg i avisen Dagen mars 12)

Arne Flermoen etterlyser i et leserinnlegg Dagen 5. mars sterkere reaksjoner på det såkalte STIP-dokumentet (Strukturer og tilsyn i Pinsebevegelsen) som nå er blitt vedtatt som grunnlagsdokument for utviklingen av pinsebevegelsen til et nytt, (gjennom)organisert trossamfunn i Norge. Han mener pinsevenner flest kjenner lite til dette, selv om oppslutningen om nyordningen ser ut til å ha vært formidabel på pinsevennenes nylig avholdte ledersamling, Led 12. Bare et fåtall stemte imot, blant dem Flermoen.

På organisasjons-kulturens alter
Jeg har lest igjennom STIP- dokumentet og er lettere rystet over hvor omfattende dokumentet er. Her er lite eller ingen ting overlatt til tilfeldighetene. Det skal opprettes råd og utvalg både på regionalt og nasjonalt plan. Det er så en nesten grøsser ved tanken på all den tid og alle de krefter som nå skal ofres på organisasjonskulturens alter. Tid og krefter som kanskje hadde vært bedre anvendt på den indre struktureringen av venneflokkene enn på en enormt ressurskrevende ytre strukturering.

Mer Maria, mindre Martha
Jeg spår ”Martha-kristendommen” en lysende framtid innen pinsebevegelsen, hun som var travelt opptatt med å tjene. Men det er et åpent spørsmål i hvilken grad ” Maria-kristendommen” vil bli prioritert, hun som tok seg tid til å sette seg ned ved Mesterens føtter og lytte til Ham. Jeg vet hva svaret på slike spørsmål alltid er: Det går an å gjøre to ting samtidig. Men igjen og igjen viser det seg at å prioritere Jesus i en tid som denne blir skjøvet lenger ned på sakslista av velmenende og organisasjonsglade ”busybodies” som alltid har viktigere ting på sin agenda enn å innta Maria-stillingen.

Når skal (pinse)bruden få tid til å gjøre seg rede? Hvor skal hun kunne hente kraft og styrke nok til å gå ut med budskapet slik det skjedde i begynnelsen av det 20. århundre da pinsevekkelsen brøt igjennom og satte by og bygd i brann?

Lokalmenigheten-Guds utgangspunkt
Utgangspunktet for vekkelsen den gang var den frie og selvstendige lokale menighet. Den krevde et minimum av organisering, men et maksimum av personlig innvielse for å kunne fungere. Det kan virke som om det motsatte gjelder i dag: Et maksimum av organisering kontra et minimum av personlig innvielse. Det flyter nærmest av seg selv bare vi organisasjonsmessig hele tiden er på hugget.

Mordekai var redd dronning Esther helst ville slippe å ta ansvar for sitt eget folk. Hun kunne jo lett unnskylde seg med at hun hadde for mange jern i ilden til å gjøre det Gud egentlig hadde kalt henne til. Mordekais hilsen til sin unge slektning var både skarp og kjærlig på samme tid, og aktualiserer det behovet vi alle har, pinsevenner eller ikke, til å finne veien tilbake til det ene nødvendige: Og hvem vet om det ikke er nettopp for en tid som denne at du har kommet til dronningverdigheten?

Må man ha egen trosbekjennelse?

Er det konturene av et nytt kirkesamfunn vi nå ser? Utmeislingen av en egen trosbekjennelse kan tyde på det. At et kirkesamfunn må ha sin egen trosbekjennelse, er liksom ikke gjenstand for diskusjon en gang.
Jeg har lest den som finnes i STIP-dokumentet og konstaterer at det som står der stort sett er det alle har forbundet med pinsevennenes læremessige syn opp gjennom årene. Men selv om alt er greit og ganske rundt formulert, spør en seg selv hvorfor det skulle være så veldig viktig å få satt dette ned på papiret? Er det 1. Samuelsbok 1:20 som spøker i bakgrunnen: ”Også vi vil være som de andre folkene.”

Pinsehøvdingen Lewi Pethrus
om behovet for egen trosbekjennelse

I den forbindelse vil jeg vise til noen kloke ord som den svenske pinsehøvdingen Lewi Pethrus har skrevet om behovet for en egen trosbekjennelse. Enhver får naturligvis trekke sine egne slutninger, men de er vel verdt å lytte til ”gamlegutta” også. De levde og virket riktig nok i en mindre ”opplyst” og strømlinjeformet tid enn vår egen, men åndskraften disse representerte, er det vel ingen ting å utsette på?

”Jesus bestemmer hva vi skal tro, og det har vi å rette oss etter. Det er ikke du og jeg som skal bestemme hva vi skal tro. Det er ikke konsiler eller konferanser som skal bestemme hva vi skal tro. Mennesker skal ikke sette sammen trosbekjennelser. Slikt har ført til mye ondt i verden gjennom å splitte Guds folk. Men Jesus har gitt oss en trosbekjennelse: Han har sagt: ”Den som bekjenner meg for menneskene, han skal også jeg kjennes ved for min Far som er i himmelen.”
Jesus er vår trosbekjennelse. I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter gjemt, i Ham som er full av nåde og sannhet. Når en sjel tar helt og fullt imot Jesus, Hans verk og lære, da har han fått sin rette trosbekjennelse. Og er vi tro mot Jesus, skal den Hellige Ånd avsløre de sannheter som er gjemt hos vår tros høvding.”

(Fra Lewi Pethrus` ”Samlade Skrifter”, bind 1, s. 127,egen oversettelse)