Om den nye nådelæren: 1. Frøys Hindar: Snart er hypernåden over oss. 2. Håkon Hovda: Hva nådebevegelsen og de homoliberale har til felles. 

Det blir  ikke enklere med tiden å orientere seg i det åndelige landskapet i landet vårt. Det mye omtalte «multikulturelle samfunn» gir oss en mengde multireligiøse tilbud å velge imellom. Det gamle evangelium er ikke spennende nok lenger. Nå vil vi høre nye toner fra hyrdefløyten, noe som appellerer til vår moderne og komfortable livsinnstilling.

Da sier det seg selv at all forkynnelse av korset blir avlegs. Nå er det bare den frie nåde som gjelder, den som er så fri og grenseløs at vi trygt kan avblåse alt snakk om anger og bot, syndsbekjennelse, omvendelse og Kristus-etterfølgelse.

Når relativismen blir målesnor for liv og lære- alt som kjennes godt og føles godt, er godt– er det ikke rart at mange går seg bort i skoddeheimen.

På begynnelsen av 2000-tallet ble det utgitt bøker av en kjent og populær norsk forkynner som helt klart brøt med den klassiske bibelforståelsen pinsebevegelsen tidligere hadde stått for.

Hovedbudskapet gikk ut på at Guds folk nå kunne glemme alt snakk om loven- nå var det den frie nåden som gjaldt. Og bare for å gjøre det helt klart: Understrekningen av nåden var viktig nok, for av nåde er vi frelst, uten gjerninger, og fullender vi løpet en dag og berges inn i himmelen, så er det også av bare nåde, en nåde som troen på Jesus fullendte verk gav oss full og uhindret adgang til.

Men så sporet broderen kraftig av og begynte som liberale teologer gjør, å skjære bort deler av Bibelen som forfatteren mente ikke var aktuelle lenger. Det gjaldt bla det Jesus sa til disiplene og folket før korset og som vedkommende hevdet var rettet til jødene som levde under loven og den gamle pakt. Det er riktig at de levde under den gamle pakt,  men en av Den hellige ånds oppgaver i dag er å minne oss om det Jesus har sagt, og vi lever jo på den andre siden av korset, i nådens tidshusholdning, så holdbarheten av Jesu ord har tydeligvis ikke gått ut på dato. Og godt er det!

Flere ting kunne vært nevnt her, men det ugresset som ble sådd ut den gang, har vokst seg både i størrelse og omfang. På sosiale medier ser det ut til at representanter for denne «nye» nådelæren- den er ikke ny, men en oppdatert utgave av den eldgamle antinomismen- finner støtte for sitt syn blant dem som hevder Jesus alt er kommet tilbake, dvs. preteristene.( Se egen artikkel om Preterismen).

Det som forener dem i læresyn er bla at det ikke lenger er nødvendig å bekjenne synd, for Jesus har gjort opp for all synd både i fortid, nåtid og framtid. Du kan glemme det Johannes skriver i sitt første brev om at dersom vi bekjenner syndene våre, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet, for dette er rettet til ufrelste, ikke til troende. Merkelig da at Johannes i sitt neste kapittel skriver at vi, dvs de frelste eller troende, har en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus den rettferdige. Har Johannes sånn uten videre gått over fra å tale til ufrelste, til frelste?

Nei, han henvender seg fremdeles til kristne- kristne som er blitt undervist i nødvendigheten av å leve i daglig omvendelse og fornyelse ved korsets fot.

Denne læren om den frie og ubegrensede nåden, hyper-grace som retningen er blitt kalt på engelsk, blir nå ansett så viktig at nye nådeforsamlinger opprettes på løpende bånd, bla i Kristiansand, hvor vi har fått en nyskapning som bærer navnet «Nådekirken». Slett ikke et dårlig navn det, men det avgjørende spørsmålet blir hva som kommer «attåt» den fullt aksepterte læren om nåden og forløsningen i Kristus Jesus.

Jeg er redd denne «ufarliggjørelsen» av Guds ord får motsatt effekt av hva som er tenkt. Istedet for å føre Guds folk inn i hvilen i Kristus, fører den ikke minst ungdommen inn i en åndelig dvaletilstand som for flere vil bety forstadiet til en åndelig død. Hvorfor sørge for å ha nok olje i kannene hvis Jesu gjenkomst alt har skjedd? Da holder det lenge med en skvett olje i lampene, for faren er heldigvis over, vi kan bare senke de åndelige våpnene og bare nyte en smerte- og farefri overgang til Guds evige rike. Vel, «overgang» blir ikke det rette ordet, for vi lever jo allerede i Jesu fullkomne og evige rike. Du trenger ikke gå inn i noe du allerede befinner deg i.

Hvis det er slik at Gud fra nå av bare ser oss fullkomne i Sønnen Kristus, hvorfor er Jesus så kritisk til de fleste av menighetene i Lille-Asia og formaner 5 av 7 til å omvende seg? Levde ikke alle disse troende under Nåden? Var ikke Gud lenger i stand til å se dem gjennom sin Sønn? Jo, selv det «sorte fåret» Laodikea- menigheten fikk høre at de var elsket, og at det var derfor de ble tuktet. Men dersom de ikke tok advarselen til seg, ville Herren vise dem fra seg for evig og alltid ved å spy hele forsamlingen ut av Sin munn.

Tydeligere kunne det ikke sies at nåden i Kristus ikke må bli et skalkeskjul for et likegyldig og overfladisk kristenliv.

I boka «Veirydder med gnagsår» refererer forfatteren, Alv Magnus, til et vanskelig år i Hans Nielsen Hauges unge liv: «Han ble involvert i en forelskelse, der jenta nærmest fridde til ham. «Jeg sa ja med hjertet», sier han, «men min forstand og samvittighet og det kall jeg hadde, var imot, så jeg fryktet og ville ikke bestemme meg.» Han hadde innledet et forhold som Gud ikke sanksjonerte. Hjertet var delt. Han stod midt i en drakamp. På den ene side kallet, og på den andre side et forhold som appellerte til følelsene. Han som hadde vært en upopulær einstøing i ungdomstiden, uten virkelige venner, følte seg nå beæret. Alt dette skygget for lyset, som han selv sier, for disse vennene hadde nok «kjent Guds kall tidligere og var flinke til å snakke om nåden, men hadde gitt de hemmelige synder samtykke og sluttet å stride.»

Det betyr ikke at forkynnelsen av Guds nåde i seg selv fører galt av sted. Det finnes en sunn nådeforkynnelse og det finnes en ekstrem og usunn variant av den samme nådeforkynnelsen. Den sunne varianten gir gode frukter, for i følge Paulus oppdrar den oss ( tukter oss heter det i andre oversettelser) til å si nei til et ugudelig liv og heller leve et gudfryktig liv i verden:

Titus 2:11-13: 11 For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. 12 Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, 13 mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet.

På den tid Judas, Jesu kjødelige bror, levde, snek falske nådeforkynnere seg inn i forsamlingene. Den gang var kunnskapen blant de troende såpass stor at de tok ikke i mot hva som helst. Derfor måtte disse vranglærerne prøve å komme seg mest mulig ubemerket inn i forsamlingene med det mål for øye å skape splid og splittelse blant vennene og vinne tilhengere over på sin egen side.

I dag trenger man ikke snike seg inn i forsamlingene, men heller utbasunere læren sin med stor frimodighet, for folk flest gidder ikke å gjøre som de troende i Berøa, de som gransket skriftene daglig for å kontrollere og sjekke om det stemte det de hørte forkynt.  

Judas v. 4 For det har sneket seg inn visse folk blant dere, ugudelige mennesker som for lengst er oppskrevet til dom. De misbruker vår Guds nåde til et utsvevende liv, og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus.

Judas sitt utsagn stemmer for øvrig forbløffende godt med Paulus sin advarsel til de eldste i Efesus:
Apostlenes gjerninger 20: 28-30:
28 Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod. 29 For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. 30 Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg.

Glupske ulver vil trenge seg inn i tomrommet som oppstår etter at Paulus har tatt avskjed med dem. Det verste av alt er at det ikke holder bare å være på vakt mot inntrengere, for blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære. De utenfra går det alltids an å gardere seg mot. Da er det verre med dem som dukker opp blant sine egne, enten det er forkynnere, eldstebrødre eller «vanlige» medlemmer i forsamlingen. Hvilke motiv vranglærerne har? Det er uttrykt på to måter: 1. Sluke tilhengerne med hud og hår, dvs gjøre dem ivrige for sin spesielle fordreide lærevariant 2. Dra disiplene med seg, dvs trekke dem med seg inn i sin egen mørklagte forståelse av Guds ord.

Vi gjør vel i å legge oss Jesu egne ord på hjertet: Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk! 

Med tillatelse av Håkon Hovda kan du videre lese en artikkel som har stått i avisen Dagen, og som omhandler den nye nådebevegelsen og dens helt spesielle forhold til Guds ord. Følg også linkene til et par andre artikler han har skrevet om det samme emnet.

Hva nådebevegelsen og de homoliberale har til felles

Skrevet av Håkon Hovda søndag 18. mars 2018

Da djevelen fristet Adam og Eva i hagen, så lokket han ikke med rikdom, makt og ære for han visste at Adam og Eva hadde allerede fått alt dette av Gud. Det var ingenting som kunne overgå den velsignelsen de hadde i sin relasjon med Gud selv. Så han angrep Guds eget ord. Har Gud virkelig sagt…

Hva er det som forener både de som har kanskje forskjellige teologiske standpunkt, men allikevel er liberale i sin tolkning av Bibelen? Det korte svaret er: En fornektelse av Bibelen i sin helhet som Guds autoritative ord, bindende for den kristne. Jeg vil illustrere dette ved å vise til to forskjellige grupper – nådebevegelsen og de homoliberale, representert ved Thomas Erlandsen – og hvordan disse forenes av sitt bibelsyn. Du kan lese min kritikk av nådebevegelsen her og her, mens Thomas Erlandsen sitt homofilisyn diskuterer jeg blant annet her.

Startpunktet. Jeg har i flere artikler tidligere tatt opp sider ved nådebevegelsen som er sterkt kritikkverdige, Universalisme er kun en av disse. Men det som ligger i bunnen for disse forholdene, og som nådebevegelsen deler med alle bevegelse, kirker og enkeltmennesker som ender opp med å vike av fra Bibelens lærere, er en fornektelse av Bibelens autoritet og ufeilbarlighet. Vel, det er kanskje mer riktig å si at fornektelse er endestasjonen, mens inngangsporten, som er vid og åpen, er en svekkelse av Bibelens troverdighet. Men det er også her deres store dilemma oppstår. La meg forsøke å forklare.

Bibeltro, men…? For en tid tilbake hadde jeg en lengre diskusjon, flere faktisk, med tidligere pinsepastor Thomas Erlandsen. Han konverterte til lutherdommen og er siden blitt en tydelig talsperson for liberal teologi, da spesielt i relasjon til homofili og seksualitet. Samtidig hevder han at det er fullt mulig å være bibeltro. Vi har bare tolket Bibelen feil. Eller mer riktig, Bibelen er ikke ufeilbarlig. Ideen som framsettes er følgende:

Siden Bibelen er skrevet av feilbarlige mennesker, så kan den umulig være uten feil.

Nå, flere steder i Bibelen så bekrefter den at den er skrevet av mennesker som er influert av Den Hellige Ånd. De skriver ikke som i transe, men av en hensikt og til et gitt publikum (ofte uten å kanskje være klar over det guddommelige element), men i alt er Den Hellige Ånd tilstede og passer på at det blir akkurat slik Han ønsker det skal være – uten å kompromisse forfatterens frie vilje og personlighet.

Surrogat. Det var en dame som skrev en melding til meg etter å ha lest ett av mine innlegg. Jeg siterer:

Det vrimler av usunne og falske forkynnere nå, men de er ikke så lett å avsløre dem i første omgang. Vi kan i første omgang ane at noe er galt, uten helt å vite det eller hva det er som er galt. De lurer inn vrange lærdommer med å ligne så mye som mulig på Guds Ord, og de treffer gjerne noen punkt der vi selv eller våre forsamlinger synes å ha mangler. Og så fanges vi så lett. (Min uthevelse).

Her treffer hun blink, mener jeg. Og det er ikke bare at forsamlingene føler at det er noe de mangler, men like mye enkeltmennesker. For eksempel opplever jeg at en av grunnene at en del reagerer på at jeg har vært kritisk til visse evangelister og forkynnere, er at de jo viser frukter som de selv ønsker å se mer av i sitt eget liv; så som helbredelser, omvendelser, mirakler, frimodighet. Det er ikke det at de ikke ser at disse menneskene ikke kan ha karakterbrister eller en ubalansert lære. Men man har umerkelig skiftet ut relasjonen med Jesus med noe annet. Man har akseptert et surrogat for evangeliet. Man lar noen andre bære fram kristne dyder for en, framfor at det er født av Den Hellige Ånd i ens eget liv. Disse får altså en posisjon i den troendes liv som han eller hun ikke er ment å ha. Den rollen skal kunne fylles av Jesus. Og resultatet er klart synlig: Når helten deres faller og svikter, så møter de en troskrise som mange dessverre ikke klarer å håndtere. De har bygget sin tro og liv på sviktende grunn.

Jesus er Ordet. Det begge disse retningene er enige om – de som gjerne vil kvitte seg med de vanskelige de vanskelige delen av Bibelen, og de som ønsker å omskrive de moralske lovene – er at man skal lese Bibelen i lys av Jesus. Mens jeg selv også holder til dette standpunktet fordi jeg mener at vi finner dette prinsippet er lært oss av Bibelen og Jesus selv, så legger disse et ubibelsk definisjon av hva det vil si at tolke Bibelen i lys av Jesus. Man sier at siden vi skal tolke Bibelen i lys av Jesus, så må det bety at alt som ikke minner oss om en kjærlig og god Gud, slik Jesus har vist oss, må annulleres. Men det var så absolutt ikke det Jesus gjorde eller mente. I stedet lærer Jesus og apostlene oss at det som skjedde før, altså før Jesus og den nye pakt i Hans blod, må forstås å være skygger av det som skulle komme. Hele Hebreerbrevet dreier seg om akkurat dette. Det er altså ikke slik at Jesus lærer oss å forkaste det som er vanskelig å forstå, men å heller søke Guds visdom i Jesus Kristus, ved Den Hellige Ånds hjelp, å sette det i rett perspektiv i lys av evangeliet.

 

Fariseernes venner. I realiteten ender en opp med å bli fiender av Jesus og venner av fariseerne, det motsatte av hva disse tror de gjør. For mens de anklager den som bekjenner seg til apostlenes lære og bibeltroskap for å være fariseere, så er det nettopp deres arv de holder i hevd. Jesus kritikk av fariseerne var ikke at de holdt loven, men at de ikke holdt loven, men i stedet brukte loven for å framheve seg selv og undertrykke andre. I et utrolig presist og avslørende øyeblikk sier Jesus til fariseerne:

Hans ord har ingen plass i dere, for dere tror ikke på den han har sendt. Dere gransker skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og nettopp de vitner om meg! Men dere vil ikke komme til meg slik at dere kan ha liv. – Joh 5.38-40

Med andre ord: Du kan ikke ha Jesus om du ikke har Guds Ord, og du kan ikke har Guds Ord om du ikke har Jesus. Så nettopp det at man forkaster Skriftens autoritet viser at man ikke har Jesus. Man har ikke skjønt eller erfart Bibelen, for det er nettopp om Jesus de vitner. Ikke i deler av den, men i sin helhet, både i Det gamle testamentet og i Det nye.Det er mange i dag som ikke skjønner at det de gjør er – åndelig sett – å grave sin egen grav, når de ikke lenger
aksepterer Bibelen som Guds Ord i sin helhet.

Grave en grav for seg selv. Det er et uttrykk som heter å skyte seg selv i foten; det at man effektivt gjennom ens egne argumenter, undergraver sitt eget ståsted man egentlig ønsker å forsvare. Og det er nettopp det disse gjør (et slående eksempel på dette er eksempelvis den kjente pastoren Andy Stanly). Man påstår, i et forsøk å på favne de som tviler eller ikke er enige i deler av Bibelen, at det er tross alt relasjonen til Jesus som er viktigst. At ved å gjøre Bibelen til Guds Ord, så bedriver man en slags avgudsdyrkelse, for den er jo skrevet av ufullkomne mennesker. Men da kan en jo svare at om Bibelen i sin helhet ikke er troverdig, hvordan kan da Bibelens fortellinger om Jesus være troverdige? Og hvordan kan da Jesu egne ord om historiene i GT tas for god fisk? Og kan vi ikke stole på Jesu egne ord, så kan vi ikke stole på frelsen eller noe av det andre Bibelen forteller, ikke sant? Slik har man effektivt stilt seg på siden med ateister og kristendommens største kritikere og sitter tilbake med absolutt null troverdighet for bibelsk apologetikk. Du har ikke noe basis for din egen tro, hverken ovenfor deg selv om du er ærlig, ovenfor muslimer, Jehovas vitne, jøder eller ateister. Du har gravd en grav for deg selv.

Kort sagt. Det er ingen annen grunn Gud har gitt oss som vi kan trygt sette vår lit til, en Bibelen. Ikke tradisjon, ikke subjektive erfaringer, ikke følelsene våre, og ikke sinnet vårt. Den eneste klippen vi er gitt, det eneste stedet du kan trygt bygge ditt tros-hus, er på Jesus slik Han er åpenbart i Bibelen i sin helhet. Som hymnen vi synger sier det:

My hope is built on nothing less
Than Jesus’ blood and righteousness;
I dare not trust the sweetest frame,
But wholly lean on Jesus’ name.
On Christ, the solid Rock, I stand;
All other ground is sinking sand.

Merk deg dette: Da djevelen fristet Adam og Eva i hagen, så lokket han ikke med rikdom, makt og ære for han visste at Adam og Eva hadde allerede fått alt dette av Gud. Det var ingenting som kunne overgå den velsignelsen de hadde i sin relasjon med Gud selv. Så han angrep Guds eget ord. Har Gud virkelig sagt…Neste gang du hører noen så tvil om Guds Ord, pass deg. Det kommer kanskje ikke til deg i form av en talende slange eller en ulv, men det er djevelen selv som er bak ordene, uansett hvor forlokkende og glatte de høres ut. La ingen få så tvil om Ordet i ditt liv, for gjør de det, så har djevelen effektivt klart å slå en kile inn i din relasjon til Gud og du vil stå i fare for å komme under dommen. Hvorfor? For det er bare den som tar sin tilflukt til Jesus, åpenbart i Bibelen, som er blitt et barn av Gud og som er forsont med Han. Over de andre forblir Guds vrede og dom (Joh 3.36).